meninger

MY REASONS FOR GETTING UP IN THE MORNING

♥ Neste uke er vinterferie! Da blir det slalom på Oppdal med Anniken, hesteweekend med favoritt-twinsa og ellers bare avslapping. Og så kommer Vilde hjem en tur!
♥ Hotellweekend på Savalen med slekta 2.-4. mars. Skiturer, kos og ikke minst SPA
♥ Amanda kommer på besøk enten 8.-11. eller 16.-19. Mars. Gleder meg til å se Harstadjenta igjen!


♥ Stort bursdagsparty for Stine, Andrea og Sandra i slutten av mars, gleder meg masse!
♥ Gran Canaria i påska og får endelig besøkt Vilde. Forbereder med på sol, bading, shopping, strand og grei partyfaktor 
♥ Etter påska regner jeg med scootersesongen er i gang igjen, og da er tida fram til sommerferien redda. Skal virkelig ikke mer til enn bare veier, varme i lufta og null drittbuss til for å få opp stemninga


♥ USA-jentene mine kommer hjem igjen i slutten av juni. Savner dem sånn akkurat nå, ingenting er det samme uten dem
♥ SOMMERFERIE! Trenger jeg å si mer? Planer om tur til NY, roadtrips, bading og chill!
Har masse å se fram til nå mot sommeren. Det er ihvertfall bra, for hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. 

LEI


Lei. Lei av å føle jeg ikke har noen å fortelle alt til. Lei av falskhet. Lei av å ikke vite hvem som jeg har i ryggen om jeg skulle trenge det. Lei av å føle meg så alene. Lei av å føle meg utenfor. Lei av å ikke passe inn. Jeg er så lei av alt akkurat nå. Håper virkelig det blir bedre i 2012, for sånn som dette orker jeg virkelig ikke at ting skal fortsette å være.

Jeg er god på å skjule følelsene mine, tror jeg. Jeg er ikke den som snakker om følelser og viser hva jeg mener. Jeg skyr konflikter, og holder meg stort sett unna sånt. Om jeg er lei meg gråter jeg alene, er jeg uenig holder jeg det inni meg. Jeg prøver jo å være glad og positiv. Klistrer på smilet før jeg går ut fra huset, og legger igjen alt det negative hjemme. Jeg smiler og sier alt er bra, selv om jeg aller helst vil rope ut at alt er jævlig.

Det at de fleste av mine beste venner ikke befinner seg i Norge dette skoleåret er vanskelig. (Selvfølgelig har jeg noen herlige venninner her også, og dere er så bra!)  Det er ikke det samme når all kontakt foregår over facebook og skype, og man uansett ikke forteller alt. Mye har forandret seg dette halvåret uten dem, og det er nå jeg virkelig føler jeg trenger dem. Fram til nå har det nesten bare vært gøy å høre alt de opplever, og fortelle om hva som foregår her, men nå vil jeg helst bare ha dem her slik at de kan oppleve ting med meg igjen. Det er fælt å vite at det er 5-6 måneder til jeg får se dem igjen. Norge er ikke det samme uten. Jeg savner dere sånn. 

IKKE LA TING FORBLI UGJORT


Det skal så utrolig lite til før alt blir forandret til det ugjenkjennelige. Ikke nødvendigvis fysisk, men psykisk. En ting kan bli fjernet fra livet ditt, og det kan det ødelegge - eller for den saks skyld forbedre - alt. På bare et lite sekund kan alt forandre seg. Fra å være glad og fornøyd, kan man gå til å være knust og ulykkelig. En setning, et bilde, et blikk, en tilfeldig ulykke, en gal massemorder. I et øyeblikk har du noen eller noe, plutselig ikke.

I dag er det 4 måneder siden massakren på Utøya og bombingen i Oslo. 4 måneder siden mange hundre, tusenvis av mennesker gikk fra å være vanlige mennesker, til å bli skadde, pårørende eller etterlatte. Alt på grunn av en manns unødvendige og uforståelige hat.

Det får meg virkelig til å tenke på hvor lett ting kan skje. Det var ingen som forutså dette. Man går ikke å forbereder seg på at ungdommer på sommerleir regelrett kan bli skutt ned. Egentlig er det ikke så mange ting her i verden vi kan forutse. Plutselig blir kjæresten din involvert i en ulykke, eller moren din får kreft.

En Norsk utvekslingselev døde i en uykke i USA for noen dager siden. Det fikk meg til å trekke skremmende paralleller til mitt eget liv, og mine egne venner som i dette øyeblikk befinner seg over dammen. Jeg, familien og andre venner sitter her, uten å kunne gjøre noe. Vi kan ikke gi dem en klem, snakke med dem på samme måte som for noen måneder siden, eller ha de samme opplevelsene. Tenk om det plutselig hender dem noe. Det er kanskje lettere at ting skjer når man er en annen plass med andre ting å gjøre, andre fristelser, utfordringer og en annen kulturJeg føler meg hjelpesløs her jeg sitter, mange tusen mil unna mange av mine nermeste. Jeg kan ikke fortelle dem akkurat hva jeg føler eller tenker som jeg kunne før, og jeg kan heller ikke være der for dem på samme måte. Men jeg er ubeskrivelig glad i dere jenter, og håper for all del dere kommer like hele hjem igjen. Vær forsiktige, jeg klarer ikke tanken på å miste dere. 

Dramatiske og plutselige endringer har jeg blitt spart for i stor grad. Men jeg vet om så mange som plutselig har fått livet forandret. Man kan ikke forutse det noen ting, og derfor er det så viktig å ikke sitte igjen med følelsen av at man ikke har gjort nok, eller at man skulle gjort mer. Derfor er det så viktig å ikke la tanker forbli udelte, meninger forbli udiskuterte, ord forbli usagt og ting forbli ugjort. Ikke gi deg selv muligheten til å sitte igjen med angeren over å ikke ha gjort noe. Vær så snill.

Jeg er så heldig som fortsatt har dere i livet mitt


Et bilde sier mer enn 1000 ord, hvor mange gjør disse? Mer enn nok.

Når det føles feil å være glad

Det er helt forferdelig ekkelt og sitte å høre på at vennen din forteller om hvordan han løp rundt omkring på en øy, gjennom vannet, over døde mennesker for å prøve å unnslippe en man utkledd som politi som skyter alle han ser. Det gjør utrolig vondt å vite at folk du kjenner kommer til å sitte igjen med bilder i hodet, minnene og sorgen for resten av livet. Det skal ikke gå an at uskyldige ungdommer må oppleve noe slikt. Jeg får så vondt inni meg at jeg sliter med å holde tårene tilbake. Vil jo spille sterk for å ikke påvirke en person som nettopp har opplevd alt dette. Jeg har jo ikke opplevd noen ting i forhold.

Det gjør utrolig vondt å vite at en person du alltid hadde det bra med aldri skal smile til deg igjen. Aldri få deg til å le eller bare være der. At han aldri skal få oppleve å bli voksen. Aldri bli myndig, gifte seg, få barn og bli gammel. Livet hans er ferdig, så alt for tidlig. Det gjør vondt å tenke på alle pårørende til alle som ble drept. Alle kjærestene, som aldri vil kysse jenta eller gutten sin mer, som aldri vil kjenne følelsen av forelskelse når man ser hverandre igjen. Alle vennene, som aldri vil dele tanker og følelser med en person de stoler på. Som aldri vil le med dem igjen, gjøre sprø ting og fortelle hemmeligheter. Alle foreldre, som aldri vil få se barnet sitt i live igjen. Som ikke vil få et trøtt hei ved frokostbordet en tidlig morgen, som aldri vil få et oppgitt blikk og et lite smil når de spør for mye om kjærester og venner. Alle barn, som ikke lenger vil få en klem av moren eller faren sin, som aldri lenger vil le av dårlige gamle vitser, som aldri mer vil få høre historier som bare foreldre kan fortelle. Personer vil bli savnet så utrolig mye, bare på grunn av noe så simpelt som et sinsforvirret menneske.

Når noe så alvorlig, skremmende, forferdelig og urettferdig har skjedd  med det lille landet vårt er det vanskelig å greie å fokusere ordentlig på å ha det gøy. Og når du først greier å ha det bra en stund kommer den dårlige samvittigheten for at du ikke bryr deg nok om vennene dine og rett og slett alle andre som nettopp har gjennomgått noe så umenneskelig. Jeg har vekslet mellom å nekte for at det har skjedd, bli overveldet over hvor glad jeg er for at venner er i god behold, grått for de som ikke er det. Jeg har hadd perioder med null matlyst, perioder hvor jeg har ligget i fosterstilling i senga mi ute av stand til å gjøre noe, føle noe eller tenke noe.

Det har gått timer og nesten dager uten at jeg har tenkt noe over hva som har skjedd, hadd det gøy og levd som normalt. Jeg har jo spilt fotballcup, og da har tankene en tendens til å fokusere på det du vil tenke på. Vanskelige tanker blir skjøvet unna, man er så opptatt hele tiden at man ikke rekker eller kan deppe. Det er når jeg tar meg selv i å ha det gøy det er vanskeligst. Jeg føler en skyldfølelse når jeg har det bra. Hvordan kan man sitte å smile og ha det bra når venner er savnet, døde eller akkurat kommet hjem etter å ha opplevd en massakre? Selv om de sier og mener man må fortsette å leve og ha det bra og ikke tenke på dem kan man jo ikke bare gjøre det? Det er vanskelig. Jeg vil helst dra hjem. Jeg vil helst droppe alt som ikke handler om liv og død, fotball og alt det andre blir liksom ikke så viktig lenger.

Tankene mine er med alle drepte og pårørende etter terrorangrepene 22.07.11 i Oslo og på Utøya.

Utslitt

Ligger i senga på hotellrommet på Hamar, og må snart legge meg. Har siden forrige onsdag vært i Oslo og på Dana Cup, og gjennomgått noe av det beste og værste jeg har vært med på. Gleden over å spille fotball og tilbringe mye tid med mange jeg er glad i, og sorgen over å ha mistet venner på en så urettferdig måte som det går an på Utøya og leve i visstheten om at andre venner som overlevde har opplevd noe så forferdelig og kommer til å måtte leve med minnene resten av livet. Jeg kommer tilbake, må bare komme meg hjem og få samlet tankene først.

Sender en tanke til alle som har mistet noen eller har hatt noe som helst med skytingen på Utøya og bombingen i Oslo og gjøre. Og til dere som aldri kom tilbake, hvil i fred.

Å utnytte folks medlidenhet

Nå nettopp har det pågått en konkurranse her i Trondheim, kalt Trondheims styggeste hage. En konkurranse der man kan melde seg på ved å sende inn bilde av hagen sin, og den styggeste skulle stemmes fram og kåres og vinnerne fikk en oppussing verdt 200 000 kroner som ble gjort i en periode på tre dager mens familien fikk gratis hotellopphold på Oppdal.

Vinnerne ble naboene mine. De har en datter som sitter i rullestol. Hagen deres var kanskje ikke så veldig tilrettelagt henne, og bar preg av påbygging av huset. Likevel tviler jeg sterkt på at den var den styggeste hagen i hele Trondheim. Men det er noe med det at slike konkurranser ofte ikke lenger går på det at de som faktisk har den styggeste hagen vinner. Nå er det mer at man utnytter f.eks funksjonshemninger slik at folk synes synd på vedkommende og gir sin stemme på grunn av det.

Jeg mener for all del ikke at jeg ikke har medfølelse for familier som sliter psykisk, fysisk, økonomisk ++ på grunn av slike ting, jeg bare sier at jeg mener folk utnytter det på en annen måte enn det jeg mener er etisk riktig. Selvfølgelig ble jeg kjempeglad når jeg ser at nabofamilien får en ny hage, men jeg liker ikke at det går på bekostning av folk som faktisk har en gravstygg hage, men som ikke har noe å stille opp med når rullestoler, bilkrasj-ofre, hjerneskader osv deler sine rørende historier. Det går litt imot konkurransens opprinnelighet og sjarm synes jeg.

De fleste har kanskje fått med seg diskusjonen om Lanoungen 2010, der multihandikappede Mikael ble stemt fram som vinner. Mange reagerte på dette, og også jeg. Det er bra at barn med spesielle behov blir sett og hørt, men jeg synes det ble litt feil måte å få det til. Når jeg hører ordet Lanoungen ser jeg for meg et smilende barneansikt i et badekar, med skum i håret. Jeg synes det derfor er litt imot forventningene mine at vinneren blir et barn på et bilde som ikke har noe som helst med produktet å gjøre. Det er et kjempebra tiltak at annerledes barn får sjangsen til å være med, men jeg synes det er et minstekrav at ungen ihvertfall skal være i et badekar/dusj/ha såpe på hodet osvosv.  Dere skjønner tegninga. 

Beklager om jeg virket usaklig på noen som helst måte. Skrev dette innlegget på et kvarter, og ville bare få ut det jeg mener. Det jeg vil oppnå med dette er å få andre sin mening. Er jeg en av få som tenker sånn, eller er det flere der ute? Hva mener du?

Bilder tatt fra modena.no og lano.no

Hadebra facebook

Ok, jeg er så deppa nå at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Livet ble plutselig så tomt. Ingen ting å gjøre, helt avstengt fra omverdenen. Klarer ikke å gjøre noe. FMLFMLFML. DRIT I DET DA! Værsåsnill? Får krampetrekninger av det her. Ikke i humør til å gjøre noe, vil bare legge meg å sove i 40000 timer. Føles ut som at jeg har mistet en kjær venn. 

Jeg tuller ikke engang. Facebook har vært sånn i flere timer nå. Try again in a few minutes IN MY ASS.

EDIT: Funker igjen <333333333333 Lykkeligste øyeblikket i livet!

A letter to future me

bilde: http://thxthxthx.com/

I går fant jeg en genial side på nettet der du kan skrive en e-post til deg selv som du kan bestemme når den blir sendt. Altså du kan sitte i dag og skrive noe til deg selv du vil få for eksempel 1 mnd eller 10 år fram i tid. 

Jeg har gjort dette, og tipper jeg kommer til å sende flere også. Tenk på overraskelsen du får når du åpner mailen din og ser en mail du skrev for flere år siden. Hvor forskjellig du var da, hva du hadde forventet at du hadde oppnådd.

Eksempler på hva du kan skrive til deg selv:

- Hva du gjør akkurat nå, om du har problemer, krangler med noen eller bare har det veldig bra.

- Hvilke forventninger du har til deg selv noen år fram i tid. tror du at du har kjæreste, en bra jobb og barn? 

- Hva du tror kommer til å være annerledes. Er skole det samme, internett, facebook og dine meninger om hva som er rett og galt?

http://futureme.org

 

Har noen peiling på hva dette er?

Jeg er tilbake fra en ukes ferie på Gran Canaria, og har hatt det supert! Jeg har en del problemer med pc'en min, så bildemulighetene er desverre begrenset en tid framover til jeg enten får fikset den eller sendt den på reparasjon. Det vil si at jeg er uten redigeringsprogram på skolepc'en (som jeg føler er veldig nødvendig, liker ikke å legge ut bilder uten å redigere kontraster, lys osv) og at oppsummeringsinnlegg fra påska kommer senere!

Tilbake til overskriften: Når jeg var borte ble det en del soling, og den siste dagen fikk jeg plutselig et merkelig utslett eller noe på foten! Det ser helt forferdelig ut, og minner om solbrenthet. Problemet er at det nesten ikke kan være det, for det klør/svir ikke, og det er umulig at dette skjer i løpet av 5 timer når jeg i tillegg smurte meg nøye inn med solkrem når jeg merket at det kjentes litt rart ut i løpet av dagen. Om dere ser på bildene er det to striper der, som tyder på at jeg har fått noe av det mens jeg hadde på sandaler (De passer akkurat mellom lær-reimene på sandalene)

Jeg har vært innom mange forskjellige løsninger, alt fra soleksem til giftige blomster jeg har vært innom, men ingen ting ser ut til å stemme.. Derfor spør jeg dere, har noen noe som helst peiling på hva dette kan være?

Slik så det ut den første kvelden, da jeg kom hjem fra stranden. Glinsingen kommer fra en krem jeg smurte på.

Slik så det ut et døgn etterpå, når jeg hadde kommet hjem til Norge.

Feeling gratitude and not expressing it is like wrapping a present and not giving it

Når jeg våknet i morgest dag, hadde supre supermarie skrevet så fint om meg på bloggen sin! Det er så koselig at jeg har ikke ord. I tillegg blir det bart i posten på meg, kommer aldri til å føle meg verdig til å bruke den opp jeg..

Når jeg tenker meg om er det så utrolig mye annet jeg er takknemlig for. For det første bor jeg i Norge, bare det i seg må jo være tidenes luckyshot. Med min flaks burde jeg være født i Haiti eller i fattigste Afrika. Jeg er heller ikke av de fattigste i Norge, jeg og familien har nok penger til hus, mat, klær, ferieturer og det andre overfladiske. Jeg er heller ikke syk, astma og korte muskler telles ihvertfall ikke!

Sett bort i fra dette, må jeg si jeg er veldig glad for at jeg har de vennene jeg har. Selv om det kan virke litt overdrevent betyr de så utrolig mye for meg at jeg ikke har ord. Jeg vet at de stiller opp for meg uansett, og jeg håper de vet at jeg vil gjøre akkurat det samme for dem! Venner er jo den familien vi velger selv, og da har jeg verdens beste familie! Bare tanken på at flere av mine beste venner reiser til USA neste år kommer til å ta knekken på meg. Hvem skal jeg da gå rundt å oppføre meg retard med, spise alt for mye usunn mat med, og hvem skal da stå opp etter de har lagt seg fordi det er koseligere å sove over hos meg? Heldigvis er disse bare noen, og jeg er uansett så heldig at flere andre venner holder seg hjemme i verdens beste land. Uten dem hadde det for meg ikke vært det lenger!









I love you!

Hvorfor henne, og ikke alle andre?

De fleste har vel fått med seg saken om Marie Amelie, hun som har levd ulovlig i Norge i mange år, og som for tiden holder på å bli kastet ut av Norge fordi hun ble oppdaget etter at hun skrev en bok.

Jeg har store problemer med å skjønne hvorfor folk synes det er så ille at hun blir kastet ut?

Hvert år blir mange, mange mennesker kastet ut fra Norge, fordi de ikke har fått oppholdstillatelse. Det samme skjedde med familien til Marie Amelie, bortsett fra at hun, i stedet for å forlate landet, ble igjen og levde her uten lov. Hun har faktisk gjort noe ulovlig, og jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke skal bli kastet ut på grunn av dette. Bare fordi hun har skrevet en bok, som for øvrig må være noe av det dummeste hun kunne gjøre, (ville hun bli oppdaget og arrestert eller?) lært seg norsk og levd et vanlig norsk liv, skal hun da få bli her? Hva med alle de som er i samme situasjon, skal de også få bli, om de bare lurer seg unna lovene, og blir gode nok for Norge? Hun er ikke noe annerledes enn alle de andre.

Slik saken er nå, vil det ikke gjøre landet noe godt om hun får bli. Om det viser seg at det faktisk kommer noe godt ut av å lure seg unna, og faktisk gjøre noe veldig ulovlig, hvor mye mer problemer vil vi ikke få? Tenk hvor mange som vil prøve på det samme?

Jeg bare spør: Er det virkelig slik vi vil være, at vi oppmuntrer til å leve ulovlig? At vi oppmuntrer til å gjøre unntagelser fra loven når bare personene det gjelder er bra nok? For det er jo sånn. Faktisk.

Sorry for mye rot, ville bare få det ut :)

We'll make the clock stop

Lite blogging i helga, men har ikke hadd så mye tid til overs, fotballkamper, bursdag og filmkveld tok opp det meste av helga mi. Men uansett, jeg lever, og jeg er ready to blog! Heh...

I kveld har jeg vært hos ei venninne med mange andre, og vi har sett fotballkamp, laget kake og snakket masse. Nå som vi har begynt på videregående begynner jo folk å tenke på å ta andreåret i USA. Jeg vet ikke helt hva jeg skal, jeg tenker jo at et år i USA hadde vært utrolig morsomt, men jeg vet ikke om jeg vil være borte så lenge fra venner og familie. Mange sier jo at tiden her i Norge omtrent stopper, og bare tar en pause, men jeg vet ikke helt... Synes ihvertall at det er utrolig kjipt at så mange av mine beste venner skal dra bort, aner ikke hvordan det kommer til å bli et helt år uten dem!

Men nå skal jeg ta natta, så snakkes vi i morgen : - )


Ah, Hannah har de sykeste øynene!

Det skal ikke være mulig å drepe sine egne barn

Er det noe jeg aldri kommer til å skjønne, så er det hvordan foreldre kan få seg til å drepe barna sine.

I dag er det tre år og 13 dager siden to jenter på 12 og 10 år ble drept av sin egen mor her på Byåsen. Jeg husker det godt. I avisene om morgenen så jeg forsideoppslaget. Tre personer døde. Røykforgiftning. Ulmebrann. Jeg leste meg opp til at jeg ikke kjente igjen huset det var bilde av, og jeg kunne heller ikke komme på å kjenne noen som bodde på den oppgitte adressen. Jeg dro på skolen, og lurte veldig på hvem det var som hadde mistet livet. På skolen jobbet vi med avslutningsforestillingen vår, siden vi skulle gå ut av barneskolen. Jeg satt i den mørklagte gymsalen og så på at noen øvde på et nummer på scenen. Plutselig kommer en venninne bort til meg. -Marthe, du veit kæm det e som har dødd ja? Jeg svarte at jeg ikke visste. -Det e Nanne og Solveig. Da kjente jeg at alt bare knakk sammen. Jeg ble sittende helt stille, oppfattet ikke lenger det som skjedde på scenen, og tårene triller nedover kinnene mine. Nanne Andrea. Den snilleste hestejenta på rideskolen. Søt, morsom og utrolig flink med hester. Jeg kjente henne ikke så veldig godt, men noen koselige samtaler, en hjelppende hånd innimellom og noen felles ridetimer gjorde at jeg brydde meg om denne jenta. Solveig. Den mest sprudlende jenta på ridekurset mitt. Alltid glad, og flink med hester. Det var forferdelig å se på oversikten på ridetimene, når navnene deres var strøket ut. Jeg klare ikke å gjøre stort resten av den dagen. Tankene fløy, og tårene rant. Hvorfor dere? Hvorfor valgte moren deres å ta livet av alle tre? Sovepiller og ulmebrann. Enkel måte. Bare fordi du mister foreldreretten til barna dine og du vil dø selv, betyr det ikke at du må da de med deg. Faen.

I går var det tre år siden en gutt ble drept av sin egen far her på Byåsen. Jeg husker det godt. Jeg og noen venninner satt på fotballkamp, Rosenborg - Fredrikstad, den 10. juni 2007. Plutselig fikk en av oss en melding. "Hozzy har blitt drept av faren sin." Faen, vi håpte det var tull, men innerst inne skjønte vel alle at det var sant. Gutten som hadde kommet til norge for noen år siden, som hadde gått på samme skole som oss i flere år, var død. Faren hadde aldri vært helt stabil. Å true kona si så hun blir nødt til å hoppe ut fra verandaen i andre etasje er sinssykt. At du klipper av alt det lange mørke håret til den lille  datteren din som kona elsker å holde på med er sinssykt. Etter fotballkampen tok vi bussen hjem, men vi gikk av et stopp tidligere enn vanlig for å gå ned til huset hans. Det var forferdelig å se alle som var samlet der. Det fantes nok ikke ett tørt øye. Vi kunne ikke annet enn å stå å se på den store svarte bilen som kom, og båren med den grønne duken som ble båret ned trappa. Like etter kjørte den svarte bilen igjen, men med et kors på taket. Dagen etter kjøpte vi roser å la på utenfor huset, sammen med alt det andre som viste hvor mye du betydde for folk. Hozzy skulle bare hjem å spise før han skulle møte vennene sine igjen. Han møtte dem aldri igjen. I stedet ble han knivdrept av faren sin mens lillebroren sto å så på.  Faen. 

 

Hvil i fred Nanne Andrea Davies Landa, Solveig Davies Landa og Hussain Abadi.

Advarsel: sterke meninger

Når det kommer til fotball, er jeg sterk i mine meninger, og når ting gjøres feil, er jeg ikke blid. Beklager for dialekta, utropstegn og skrivefeil...

FAEN I HELVETTE AT DET GÅR ANN!!!! det ska faen ikke vær lov å lev om du ska hold på sånn hær. om du ska vær fotballdommer, kan du i det minste lær dæ å blår i den jævla fløyta på rett tidspunkt da, hvis ikke kan du bare gå å stapp den et visst sted. ÅÅÅÅÅHH, faen, æ bli frustrert av sånn oppførsel. det e faktisk nå som hete fair play, en ide å lær sæ!!!!! å, faen, no glæmt æ ka æ skulla skriv. jævla tard, æ hate dæ. 

En ting har vi lært oss, å det e at fotball handle om to ting, å ha det arti, å det å score mår, fordi sistnevnte gir seier, å det e jo faktisk det fotball handle om. Å DA KAN MAN FAEN GJØR SÅNN AT MÅL BLI RETTFERDIG Å, IKKE BARE DRIT I Å BLÅS I DEN FUCKINGS FLØYTA, sånn at dem man spille mot ska få gratis sjangsa, å bare gå å score. VEIT DU KA? man ska faktisk blås i den jævla fløyta når en person ligg ned. man ska ikke bare stå å se på, å la dem få fortsett. å det e jo ikke bare en ting, når man kontinuerlig oversjer ting som ikke skulla vær lov, e det nå gæli. FAEN TA DÆ, æ håpe du leve et ensomt liv sammen med 27 katta. FAEN!

no drit æ i at æ ska spis sundt, å går å trøstespise iskake med sjokoladesaus!
marthe

marthe

17, Trondheim

marthe. livet. musikk. fest. the mars army. sko. kamera. ironi. meninger. mote. følelser. skole. krøller. NY. sarkasme. venner. jobb. smil. shopping. reise. sminke. SMIL.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits