Når det føles feil å være glad

Det er helt forferdelig ekkelt og sitte å høre på at vennen din forteller om hvordan han løp rundt omkring på en øy, gjennom vannet, over døde mennesker for å prøve å unnslippe en man utkledd som politi som skyter alle han ser. Det gjør utrolig vondt å vite at folk du kjenner kommer til å sitte igjen med bilder i hodet, minnene og sorgen for resten av livet. Det skal ikke gå an at uskyldige ungdommer må oppleve noe slikt. Jeg får så vondt inni meg at jeg sliter med å holde tårene tilbake. Vil jo spille sterk for å ikke påvirke en person som nettopp har opplevd alt dette. Jeg har jo ikke opplevd noen ting i forhold.

Det gjør utrolig vondt å vite at en person du alltid hadde det bra med aldri skal smile til deg igjen. Aldri få deg til å le eller bare være der. At han aldri skal få oppleve å bli voksen. Aldri bli myndig, gifte seg, få barn og bli gammel. Livet hans er ferdig, så alt for tidlig. Det gjør vondt å tenke på alle pårørende til alle som ble drept. Alle kjærestene, som aldri vil kysse jenta eller gutten sin mer, som aldri vil kjenne følelsen av forelskelse når man ser hverandre igjen. Alle vennene, som aldri vil dele tanker og følelser med en person de stoler på. Som aldri vil le med dem igjen, gjøre sprø ting og fortelle hemmeligheter. Alle foreldre, som aldri vil få se barnet sitt i live igjen. Som ikke vil få et trøtt hei ved frokostbordet en tidlig morgen, som aldri vil få et oppgitt blikk og et lite smil når de spør for mye om kjærester og venner. Alle barn, som ikke lenger vil få en klem av moren eller faren sin, som aldri lenger vil le av dårlige gamle vitser, som aldri mer vil få høre historier som bare foreldre kan fortelle. Personer vil bli savnet så utrolig mye, bare på grunn av noe så simpelt som et sinsforvirret menneske.

Når noe så alvorlig, skremmende, forferdelig og urettferdig har skjedd  med det lille landet vårt er det vanskelig å greie å fokusere ordentlig på å ha det gøy. Og når du først greier å ha det bra en stund kommer den dårlige samvittigheten for at du ikke bryr deg nok om vennene dine og rett og slett alle andre som nettopp har gjennomgått noe så umenneskelig. Jeg har vekslet mellom å nekte for at det har skjedd, bli overveldet over hvor glad jeg er for at venner er i god behold, grått for de som ikke er det. Jeg har hadd perioder med null matlyst, perioder hvor jeg har ligget i fosterstilling i senga mi ute av stand til å gjøre noe, føle noe eller tenke noe.

Det har gått timer og nesten dager uten at jeg har tenkt noe over hva som har skjedd, hadd det gøy og levd som normalt. Jeg har jo spilt fotballcup, og da har tankene en tendens til å fokusere på det du vil tenke på. Vanskelige tanker blir skjøvet unna, man er så opptatt hele tiden at man ikke rekker eller kan deppe. Det er når jeg tar meg selv i å ha det gøy det er vanskeligst. Jeg føler en skyldfølelse når jeg har det bra. Hvordan kan man sitte å smile og ha det bra når venner er savnet, døde eller akkurat kommet hjem etter å ha opplevd en massakre? Selv om de sier og mener man må fortsette å leve og ha det bra og ikke tenke på dem kan man jo ikke bare gjøre det? Det er vanskelig. Jeg vil helst dra hjem. Jeg vil helst droppe alt som ikke handler om liv og død, fotball og alt det andre blir liksom ikke så viktig lenger.

Tankene mine er med alle drepte og pårørende etter terrorangrepene 22.07.11 i Oslo og på Utøya.

3 kommentarer

Kremt

02.aug.2011 kl.15:34

åh herregud så sinnsykt bra innlegg!! du har så utrolig mang gode poeng, og æ e enig i absolutt alt!

Marit

03.aug.2011 kl.13:19

veit at det e vanskelig, æ kjenne på samme følelsan som du gjør.. men du HAR lov å vær glad, å lev livet ditt! dem som vart offer for den her ufattelige massakren villa nok at vi som faktisk har livet i gave ska utnytt det te det fulleste <3 loveyou
FYSØREN, nesten så æ felt nånn tåra når du skrev det her marthe. sykt bra. vi står sammen, ikke glem det. vi ska ta godt vare på allesammen. glad i dæ !

Skriv en ny kommentar

hits